Babbel fra Babels tårn.

av Rolf Braadland – kunsthistoriker.

Debatten om norsk samtidskunst pågår og i seinere tid har vi blitt presentert for såkalt politisk kunst i Klassekampens spalter. Konseptkunst hvor en lutfattig landsby sjenerøst tilbys en gris mot å forplikte seg til bruke kunstnerens etternavn som ledd i kunstnerens merkevarebygging. Perler for svin?

UKS’s leder forsvarer greiene og forklarer oss at dagens begreps eller idékunst ikke har noe felles med den dumme politiske kunsten på 1970 tallet. Dagens politiske kunst – må vite – handler ikke om noe så konkret som politikk, men om kunstens relasjonelle forbindelser til samfunnet. Norske samtidskunstnere har funnet ut at samfunnet er vanskelig å forstå – at virkeligheten er kompleks. Du og du! Relasjonelle og komplekse.

Forvirrende og uklar tale om samfunnet beskaffenhet framstilles som åndfulle dypsindigheter, men viser seg å være banale og pinlige plattheter. Kunstneren Liv Bugge forsøker etter beste evne å forklare sitt kunstprosjekt med flaskepost (Klassekampen 14.12.06) men resultatet blir tåkelegging og det vanlige uforpliktende babbelet om identitet og ”de andre”. Dårlig teori ender gjerne opp med uinteressant kunstverk. Norske kunstnere har så absolutt noe å lære av ”geriatriske” konseptkunstnere som Ed Kienholz, Jenny Holzer, Hans Haacke og Bertolt Brecht.

Til orientering: ”Babels tårn, tårn som omtales i Bibelen (1 Mos 11). Da menneskene ville bygge et tårn som skulle nå opp til himmelen, forhindret Gud dette ved å gi menneskene forskjellige språk (den babelske forvirring), slik at folkene ikke forstod hverandre. Deretter spredte Gud menneskene ut over hele jorden. Antakelig tårnet Etemenanki i Marduktempelet i Babylon, en sjuetasjers trappetrinnspyramide, 92 m i høyde, lengde og bredde. Brukt ved astronomiske observasjoner”(Caplex)

(Leserinnlegg i Klassekampen desember 2006)