Brønnpissere.

Brønnpissere?
Rolf Braadland – kunsthistoriker

Forfatteren Sigbjørn Hølmebakk brukte begrepet ”brønnpissere” i en artikkel i Dagbladet i 1961. Han mente brønnpisserne den gang forgiftet den politiske debatt ved å mistenkeliggjøre politiske motstandere som kommunister. Mange betrakter muslimene som våre dagers ”kommunister”. Fiendebildets innhold har endret seg, men formen og metodene er ganske like.

En imam har offentlig uttrykt tvil om gjerningsmennene bak 11/9 var muslimer og konstaterer – som riktig er – at det eksisterer mye uklarheter omkring hva som faktisk skjedde denne dagen. Utenriksminister Jonas Jahr Støre framstiller dette som en uhyrlighet (Aftenposten 15.september) og den orwell’ske arbeids – og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen har uttalt at slike meninger nærmest kvalifiserer til yrkesforbud og det som verre er.

De vestlige massemedienes unnfallenhet og ukritiske holdning til 11/9 har gjort det til blasfemi å stille spørsmål ved den offisielle, amerikanske forklaringen. På denne måten er 11/9 omgjort til det Roland Barthes kalte for en myte: kultur blir natur, sosiale fenomener blir selvsagte og udiskutable. Her er ikke lenger rom for kritisk debatt.

Artikkelen i Aftenposten gir inntrykk av at det er muslimene som er opphav til spekulasjoner om at USA selv hadde en finger med i terrorhandlingen 11/9. Dette er feil. Slike synspunkter har lenge versert i USA – spesielt på bakgrunn av Bushadministrasjonen sin uvilje mot motvilje å nedsette uavhengige granskningskommisjoner. Mange amerikanere tviler på regjeringens offisielle forklaring om at Al-Qaida sto bak. Emil Andrè Røyrvik gjør eksemplarisk rede for dette i artikkelen ”Et globalt bedrageri? 11 september i kritisk lys”, Samtiden 3/2006.

Dokument fra Operation Northwood, 1962

Tanken om at krefter i tilknytning til amerikansk etterretningsvesen kanskje er involvert i 11/9 er ikke en urimelig antagelse sett i historisk lys. I 1962 ble ”Operation Northwoods” unnfanget som ide (men heldigvis ikke implementert) av den amerikanske militære ledelsen. Planen gikk mellom annet ut på framprovosere invasjon av Cuba ved å iscenesette bombeattentater på Cuba og i USA slik at Fidel Casto fikk skylden. Eksistensen av denne planen er dokumentert, den er uhyrlig og den likner til forveksling på 11/9. Også denne planen er utførlig omtalt i Røyrviks artikkel og andre troverdige kilder.

Å stille kritiske spørsmål er fortsatt en demokratisk rett, men får lett alvorlige konsekvenser. USA sin Patriotic Act begrenser amerikanernes demokratiske rettigheter. Kritikk av USA og norsk utenrikspolitikk førte i etterkrigstiden til ulovlig overvåking og registrering av politiske avvikere i Norge i stor skala. Det Norske Arbeiderpartiet sitt ansvar for denne udemokratiske praksisen er godt dokumentert i Lundrapporten (1996).

Den gang gjaldt det kommunister – i dag har muslimene overtatt.
Måten norske myndigheters har reagert på imamens uttalelser, hører hjemme i den kalde krigens retorikk. Denne retorikken er med stor sannsynlighet en forlengelse av amerikanernes psyops eller psykologisk krigføring som med stort hell ble og blir anvendt i den offentlige debatt.

Å ja, Sigurd Hølmebakk avsluttet artikkelen i 1961 med å si: ”Jeg synes jeg kjenner den samme stanken nå, skjønt en forskjell er det riktignok: Mens mannen der nede snek seg om i nattens mørke, skjer brønnforgiftningene nå i fullt dagslys, stanken siver gjennom dørsprekken hver bidige dag, med morgenbladene. Et lite drypp her, et lite drypp der, og straks kjenner man den motbydelige, beske smak: Kommunisme.”

(Leserinnlegg i Klassekampen 25.september 2006)