Kunst contra politikk.

Kunsten skal ikke underordnes vedtak forfattet av et politisk parti.
Det var tullball da kommunistpartiet i Sovjetunionen i 1920 tok avstand fra futurismen som ble karakterisert som sinnssyk.

Kasimir Malevitch: “The Knife-Grinder”, 1912, oljemaleri.

Det var tullball da stalinistene kanoniserte Andrej Zdanov innlegg på den internasjonale forfatterkongressen i 1934 om sosialistisk realisme som kunstnerisk norm og det var tullball da det franske kommunistpartiet i 1947 sluttet seg til sosialistisk realisme i sitt oppgjør med surrealismen. Leo Trotsky hadde rett i at partiet skulle ligge unna kunstneriske spørsmål.

Men, betyr dette at kunst skal være ”autonom” eller selvstendig i den forstand at kunst ikke skal beskjeftige seg med politisk – med samfunnsmessige spørsmål? At det eksisterer et grunnleggende motsetningsforhold mellom kunst og politikk?

Boris Vladimirski: “Roses for Stalin”, 1949, oljemaleri

Selvsagt gjør det ikke det. Det er bare konservative innvendinger som har hevdet at god kunst har lite eller ingenting med politikk å gjøre. Det er konservativ holdninger som propaganderer ivrigst for kunst for kunstens egen skyld.

Egentlig er dette synet naivt og uhistorisk og om den hadde vært riktig ville mesteparten av europeisk kunsthistorie måtte avskrives som “politisk kunst”.

Kunsten fra antikken, middelalderen og renessansen viser at kunst på ulik vis visualiserte de herskende klassenes ideologiske selvforståelse eller virkelighetsoppfatning. Dette var uproblematisk både for oppdragsgiver og kunstner: kunstneren kunne ikke skape fritt etter egen vilje og kunsten var selvsagt ikke ”autonom”. Kunsthistorien fram til kapitalismens framvekst på 1700-1800 – tallet , dreier seg i hovedsak om politisk kunst.

Med kapitalismen som dominerende produksjonsform blir relasjonen kunst-politikk-ideologi mer komplisert og tilslørt. Nå vokste det fram ideologiske forestillingene om kunsten som ”fri” og ”autonom”. Det er først under kapitalismen at kunsten ”frigjøres” direkte fra sine tidligere politiske, ideologiske og religiøse oppdragsgivere.

Men, kunsten i det borgerlige samfunnet fikk tildelt en ny ideologisk funksjon. Som frittstående produsent av kunstprodukter tilpasset et ”fritt” kunstmarked, fikk den borgerlige kunstens ideologiens grunnforestilling om den ”frie” individualiteten gode vekstmuligheter.

Den dominerende kunstens ideologiske susjett blir i det borgerlige samfunn transformert til ulike former for dypdykk i kunstnersjelens indre regioner med fremmedfølese, isolasjon og spørsmålet om meningen med livet, døden, kjærligheten og havet.

I tillegg til konsentrasjonen om ideologiske forestillinger om subjektet og det individuelle avsondret fra sine samfunnsmessige forbindelser , fikk formalistisk kunstfilosofi en fremtredende rolle i å legitimere det ”kunstneriske” i kunsten ved ensidig å fokusere på det kunstneriske materialet, tekstur, struktur og arbeidsprosessen – kunst som kunst/ l’art pour l`art.

Et siste karakteristisk trekk ved den borgerlige kunsten, er den konsekvente avpolitiseringen og avideologiseringen som moderne, dominerende kunstretninger gjennomgikk etter 2. verdenskrig – spesielt abstrakt kunst.

Det rare er at ”upolitiske” abstrakte kunsten – f. eks. de amerikanske, abstrakte ekspresjonistene – ble en dominerende trend i vestlig kunst takket være aktiv økonomisk støtte fra CIA, Museum of Modern Art og museets president, den reaksjonære kaldkrigeren Nelson Rockefeller.

CIA benyttet under den kalde krigen tåketalene om kunstens frihet ved å påstå at samfunnsengasjert, kritisk kunst var ufri og kommunistisk, mens upolitisk kunst var fri, autonom og derfor et symbol på kapitalismens frihet. Men, dette er kanskje en annen historie.

El Lizzitsky: “Rød kile slår det hvite”, 1912

 

(Leserinnlegg i Klassekampen onsdag 30.juli 2003)