Om kunstkritikk.

Om kunstanmelderi eller “Det finnes dem som kan fise baklengs så flott at man skulle tro de sang.” - Augustin i “Om Guds Stat”.

Tore Ness anmeldte billedkunstneren Gerhard Richter sin utstilling i Louisiana museum for moderne kunst (Klassekampen 11.04.05). Det er sjelden jeg har lest en kunstanmeldelse som har vært så ubegripelig og forvirrende som dette.

Jeg blir ikke særlig klok når det opplyses at Richter sin kunst er del av ”negasjon som kunstnerisk strategi” og at Richters kunst blir karakterisert som ”evne til systematisk å unndra seg betrakterens fastholdelse” og at fenomenologi er noe, som noe, av noe, og kunst som negasjonens negasjon, og dobbelnegerende virkemidler, og diskursive strategier og så bortetter.

Hva fanden betyr dette?

Stavanger Aftenblad sin filmkritiker – Arild Abrahamsen, skrev en gang ironisk at anmelderens oppgave var å ”… forvirre de forvirrede, og mystifisere det sære og uklare så godt du bare kan”.

Modernismens fanebærer – den rabiate antikommunistiske kunstkritikeren Clement Greenberg – konstaterte at kunstkritikk fikk dure og gå så lenge den lød plausibel – ikke at kritikken var uforståelig eller inkonsistent.

Den borgerlige kunstkritikken er full av formalistisk retorikk og tåketale. Det finnes ingen retning i kunsthistorien som har generert så mye ”teoretisk” og ideologis svada som bestemte former for abstrakt kunst, det være seg Pop-Art (nihilistisk hedonisme?) eller kunstvareprodusenten Gerhard Richters vrøvleri om ”kapitalistisk realisme”.

At noen er villig til anerkjenner Richter som verdens beste kunstner må i beste fall bero på forvekslingen av kunstpris med kunstverdi – og det er ikke helt det samme.

mag.art. Rolf Braadland

(leserinnlegg i Klassekampen 14.april 2005)